HVITE TENNER

Jeg valgte å lese boken "hvite tenner", som var Zadie Smiths debut roman. Zadie er selv flerkulturell. Huner halvt jamaicansk og halvt britisk.

Boken dreier seg om flere familier med forskjellige kultur bakgrunner. Livene deres flettes sammen på flere måter. Tre menn står i fokus. Archie, Samad og Marcus sine barn møter hverandre og raseforskjeller blir tydelige. Det er dette som står bak på boken. Jeg er ikke ferdig med den, men har kommet i godt i gang.

Boken starter rett på sak. Archie vil ta livet sitt. Han prøver å gasse seg i hjel i sin egen bil tidlig en morgen. Kona, som han egentlig ikke likte og som var psykisk ustabil, har forlatt han. Han sitter igjen aleine og føler at han ikke duger til noe som helst. Men når Archie omsider nærmer seg slutten, blir han reddet. Den som redder han er en halal - slakter som ikke godkjenner selvmord på sin tomt. Det åpner øynene til Arcie. Han begynner å se livet fra et helt annet perspektiv. Han har fått livet i gave! Han oppsøker et kollektiv fult med ungdommer. Der møter han Clara. Clara er det vakreste han har sett. Det faktum at hun ikke har tenner i munnen etter at de blei slått ut på en fest er uvesentlig. I Archies øyne er hun perfekt. Han ender opp med å gifte seg med henne tross i den store aldersforskjellen. Archie er 47 og Clara 19.

Boken er fasinerende. Den er ikke spesielt spennende, i hvert fall ikke enda, men den er fengende. Zadie Smith klarer å skrive på en måte som gjør at du skjønner alvoret, men likevel må le med tanke på hvor latterlig trist det kan være! Jeg anbefaler boken og har absolutte planer om å lese den ferdig.

Kulturforskjeller

Jeg kan egentlig ikke huske å ha opplevd noe virkelig overraskende med tanke på kulturforskjeller. Det kulturellemangfoldet i Norge i dag er veldig variert og det er mye vi har blitt vandt til. Som kjent er nordmenn litt sære når det kommer til å snakke med fremmede. På bussen for eksempel sitter nordmenn helst aleine. Hvis noen setter seg ved siden av oss liker vi det dårlig. I andre land er det ikke sånn i det hele tatt. Da jeg var i Italia for en måned siden reagerte jeg på høfligheten og hvordan de behandlet meg. Hvis jeg gikk inn i en butikk kom personalet bort til meg med en gang og begynte å prate og kalte meg for "bella" (vakker/pen). De smilte og hjalp meg med alt jeg skulle. Sånn hadde det ikke vært i Norge. Butikkpersonell irriterer seg over at det kommer kunder og gleder seg til de går igjen. Jeg er jo sånn jeg og der jeg står på gatekjøkkenet jeg jobber. Kommer det en kunde blir jeg litt irritert og forbanner vedkommende for at de ikke lagde middag hjemme istedet for å plage meg. I Italia var det en italiener som blei direkte skuffa fordi mamma og jeg valgte å ikke spise der likevel! For oss nordmenn er det helt fjernt.. Hvordan har vi blitt sånn egentlig?